COMPLEMENTI 2018
I utstillingen Complementi er billeduttrykket komponert ut ifra en visuell kontekst, hvor serien av malerier er akkompagnert av arkitektoniske fragmenter. Fragmentene korresponderer med malerienes materialitet og historiske preg. Billeduttrykket er klassisk, men gir tidvis assosiasjoner til det moderne maleriets tilbøyelighet til å bygge på geometriske abstrakte former og minimalisme.
Mona K. Lalims uttrykk bærer preg av malerprosessen, hvor blikket vendes innover og henter frem minner fra historiske rom, som blir til materielle spor i billedflaten. I serien Complementi understreker monteringen av de historiske arkitektoniske elementer i glassbokser, det preserverte, satt opp mot samtidsmaleriet. Fragmentene inkluderes i prosjektet som verdifulle i seg selv, i kraft av at de er laget i en tradisjon som få håndterer lenger. Ved å preservere fragmentene i glassbokser tilføres objektene en museal verdi. I prosessen understrekes og komplimenteres fragmentenes skjønnhet og organiske former ved at de settes opp mot de lineære komposisjonene i maleriene, som angir rekonstruksjon av rom. Opplevelsen av rom har vært tema for en rekke kunstprosjekter siden 2004.
Complementi er en utstilling som henspeiler til fortid og nåtid, og er en videreføring av utstillingen «Passato e presente» som ble vist i Museo Palazzo della Bonifica Pontina, Italia i 2016. Interessen for rekonstruksjon av bygninger, og håndverkets betydning er viktig for forståelse av Mona K. Lalims kunstnerskap. Siden 2004 har hun tidvis bodd og jobbet med kunstprosjekter og restaurering av bygninger i Italia og Centro Storico Terracina, hvor bykjernen viser spor tilbake til romertiden.
Kunstkritikk av Lars Elton – Dagsavisen
Mona K. Lalims tolker skjønnheten i forfallet. Hennes malerier av historiske bygningselementer er annerledes enn det meste annet vi ser i samtidskunsten.
Mona K. Lalim
«Complementi»
Galleri Semmingsen, Oslo. Til 12/12.
Ruiner har alltid fascinert mennesket. Fenomenet ble tydelig i renessansen, men har antagelig eksistert mye lenger. Romantikkens diktere og billedkunstnere hadde en dragning til ruinene etter antikkens store kulturer. På 17- og 1800-tallet var det en del av den nord-europeiske overklassens utdanningsprosjekt å foreta en såkalt dannelsesreise til sydligere egner. Mange, som vår egen Henrik Ibsen, lot seg inspirere av Johan W. von Goethes reiseskildring «Min italienske reise», utgitt i 1816.
Mona K. Lalim har også foretatt sin italienske reise. I tillegg til studieopphold ved Det norske institutt og Skandinavisk forening i Roma bor hun lange perioder i Italia. Hun har et hus i kystbyen Terracina som ligger for enden av romernes snorrette Via Appia, romertidens utgave av en motorvei. I Italia har hun latt seg fascinere av de mange lagene av tid som fremkommer i bygningskulturen, der lag er blitt lagt på lag og nye bygg er blitt reist på ruiner opp gjennom århundrene.
Ved å skape sine egne uttrykk for den mosaikken av historier som ligger i slitasjen og fremkomsten av restene etter ulike dekor- og bygningselementer, har Mona K. Lalim (født 1954) skapt sitt eget, billedmessige univers. Hun kopierer ikke ting hun ser, men skaper fantasibilder inspirert av det mangfoldet hun finner i den historiske, italienske bygningskulturen.
Dette har hun holdt på med siden 2004, da opplevelsen av rom og fascinasjonen for historiens slitasje dukket opp i bildene hennes første gang. I årene etter har maleriene vært preget av et detaljrikt og ofte fargesterkt og fargerikt uttrykk. Mona K. Lalim henter frem skjønnheten i forfallet, med en sterk fascinasjon for detaljer og fargespillet i historiske dekorasjoner. Slik sett peker bildene hennes mot en kunstnerisk sjanger som er blitt stadig mer populær de senere årene: «Ruinporno». Det dreier seg ofte om fotografier der forfalne og rivningstruede bygninger fungerer som kulisse for ulike iscenesettelser. Det er ikke vanskelig å forstå kunstnernes fascinasjon for det fremskredne forfallet i gamle industribygg og nedlagte institusjoner. Det er selvfølgelig unntak som bekrefter regelen, men dessverre er mye av «ruinporno»-kunsten overfladisk og konstruert. Ruinene tjener sjelden til noe mer enn å være en kulisse for middels gode ideer.
Det er ikke tilfellet med Mona K. Lalims arbeider. Hennes konstruksjoner bygger på historisk forfall, men de unndrar seg «ruinporno»-begrepet fordi de ikke leker med forfallet. De konstruerte motivene har en selvstendig kraft som balanserer på velfungerende kompositoriske prinsipper, uventede fargekombinasjoner og en overbevisende håndverksmessig dyktighet. Gjennom sin konsekvente bearbeiding av et begrenset tema har hun boret i dybden, og fremkaller stadig nye lag av den fascinasjonskraften som ligger i historiens mange detaljer. Denne utstillingen er mer dempet enn tidligere. Det er ikke så mange og sterke farger som publikum er blitt vant til. Men selv om det går mye i sort og ulike nyanser av brunt og beige, er det like fullt et fargesterkt inntrykk. For dette er en maler som behersker sine virkemidler. Fargene er aldri endimensjonale og flate. Og det er akkurat mange nok malerier med det sterke fargespillet publikum er blitt vant med til å holde fargeopplevelsen på et godt nivå.
Denne gangen har Mona K. Lalim i tillegg kombinert maleriene med fysiske bygningsfragmenter. Det dreier seg om marmorplater fra 1700-tallet med vakkert huggede detaljer, eller dekorelementer og forgylte akantusranker fra ødelagte møbler. De siste er enten montert kant i kant med maleriene, eller de er plassert i en separat glassboks over maleriene, som i sin tur gjerne er montert i pleksiglassbokser. Forskjellen mellom glass og pleksi kan oppleves litt forstyrrende, men det er ikke verre enn at det er til å leve med. De nevnte marmorplatene kombineres ikke med maleri. De fremstår som skulpturer og er montert på rustanløpne jernplater. Den enkle, men sikre komposisjonen blir en inngangsport til utstillingen. Kunstneren har også brukt jern til å ramme inn flere av maleriene.
Bildene gir inntrykk av å være realistiske, men de er som nevnt skapt i hennes hode. Og i flere malerier skaper hun rene abstraksjoner, mønstre som kan minne om ting som kunne vært avskrapninger gjennom lag av maling på en historisk vegg. Eller det kan være rene formeksperimenter med linjer og flater satt opp mot hverandre. Nok en gang har ikke disse bildene hold i noe forelegg. De bidrar til å utvide utstillingens tematikk og tilfører kunsten nye rom å agere i.
Mona K. Lalims malerier har fascinert meg siden første gang jeg så dem. Jeg har en sterk affinitet til arkitektur, og jeg lar meg lett fascinere når billedkunst og arkitektur går opp i en høyere enhet. Derfor har denne kunsten en sterk tiltrekningskraft på meg. Og selv om jeg er litt sær i dette henseende, tror jeg at maleriene har en egen styrke som gjør at andre ser det samme som meg.
Når du legger til at dette er en utstilling som løfter frem naturlige materialer, godt håndverk og klassiske (komposisjons-)prinsipper, blir det en estetisk reise tilbake til noen kvaliteter vi som samfunn og kultur har ignorert i lang tid. I en slik sammenheng blir den italienske tittelen, «Complementi», meningsbærende på flere plan. Ordet «komplement» har ingen ting med et rosende «kompliment» å gjøre, men betyr «å utfylle». Og det er nettopp det jeg opplever at Mona K. Lalims kunst gjør, den fyller et tomrom og svarer på et savn etter noe som er nært og ekte.
Kunstkritikk av Tommy Olsson – Klassekampen 2018
Det det virkelig handler om
Mona K. Lalim: «Complementi»
Galleri Semmingsen, Oslo.
Så møter jeg meg selv i døren igjen. Riktignok er det noe sånn som fjorten år siden jeg anmeldte en utstilling av Mona K. Lalim, men tid er noen ganger underordnet rom, og dette er uansett et tilfelle av «bestandig annerledes og bestandig det samme». Det foregår fortsatt i Italia, og det er fortsatt en form for kreativ arkeologi som bedrives.
Jeg noterer meg at jeg i møte med dette fortsatt husker en scene fra Fellinis «Roma», der man under arbeidet med ny T-bane kommer over en gammel villa full av muralmalerier, som nesten momentant forvitrer og blir borte når de eksponeres for lys og luft.
At jeg tenker på den scenen er ikke bare fordi det nettopp er denne jakten etter spor fra forhistorien som utmerker arbeidet til Lalim, men fordi det i like høy grad hinter til denne forgjengeligheten. Og – selvsagt, fordi det er det samme geografiske punktet det utgår fra.
Men i løpet av fjorten år biter man seg fast i forskjellene, og de er jo der. Venezia er skiftet ut med Roma, og formatet har gått fra det monumentale til mer håndterlige størrelser, uten at noe er gått tapt.
Tvert imot, egentlig – det kan virke som maleriet til Mona K. Lalim er underkastet termodynamiske prinsipper der komprimert masse avgir sinnssykt mye mer energi enn om det hadde vært blåst opp. Og når de i denne situasjonen opptrer i cluster over galleriveggene skal det mye til å være helt uberørt.
Dette er en effektiv kombinasjon av fortid og tenkt fremtid, med nøyaktig avstemte farger, bruk av detaljer i gull og hint til arkitektonisk galskap, der bildene ikke bare forandrer seg etter omstendighetene men i like høy grad fungerer i omvendt rekkefølge. Jeg må derfor gi opp å famle etter noe det likner på. Fordi det likner ikke på noe annet.
Og det er muligens det fineste maleriet denne prøvende samtiden for øyeblikket har. Det er faktisk helt nødvendig – det ligger en ikke liten grad av trøst her, ikke engang i de refleksjoner man gjør stille for seg selv.
Kunst@klassekampen.no
COMPLEMENTI 2018
In the exhibition Complementi, the work is composed of a visual context where a series of paintings is accompanied by architectural fragments. The fragments corresponding to the materiality of the paintings and their historic character. The style of painting is classical, although occasionally evoking modernist art and its tendency to draw on geometric shapes and minimalism.
Mona K. Lalim’s images are marked by the process of painting; The gaze has been turned inwards, recalling memories from historical places, materializing as traces in the painted surfaces. In the series Complementi, the placement of architectural fragments in glass boxes emphasises the notion of the preserved as opposed to contemporary painting. These pieces are included in the project as if having a value of their own, representing a tradition of craftsmanship today mastered by few. Preserved in glass boxes, the fragments attain a museum-like quality. In the process, the beauty and organic shapes of these pieces are emphasised and complemented by their contrast to the linear compositions of the paintings, which in turn indicates a reconstruction of space. The experience of space has been a recurring theme in Lalim's various projects since 2004.
Complementi is an exhibition pointing towards the past and the future and marks a continuation of the work exhibited in «Passato e presente» at the Museo Palazzo Della Bonifica Pontina, Italy, in 2016. The interest in the reconstruction of buildings and the value of craftsmanship is central to Mona K. Lalim’s work and thus, our understanding of her as an artist. Since 2004, the artist has periodically lived and worked on art projects and restoration of buildings in Centro Storico Terracina, Italy – where the city centre shows traces from Roman times.
Review by Lars Elton in Dagsavisen, 2018
Mona K. Lalim explores the beauty in ruins. Her paintings of fragments from historical buildings differ from most contemporary art today.
«Complementi»
Galleri Semmingsen, Oslo. Until 12/12
Ruins have always fascinated humans. This phenomena became well known during the Renaissance, yet has undoubtedly existed for longer. Poets and artists of the Romanticism were drawn to the ruins of the great cultures of Antiquity. The custom of the so-called grand tour, a cultural tour of the Southern part of Europe, was part of the education of the Northern European upper classes in the 17th- and 18th-century. Many, such as our own Henrik Ibsen, had been inspired by Johan W. von Goethe’s travel report Italian Journey, published in 1816.
Mona K. Lalim has had an Italian journey of her own. In addition to residencies at The Norwegian Institute and the Circolo Scandinavo, Nordic artists' residence program in Rome, she periodically lives and works in Italy. She is the owner of a house in the coastal city of Terracina, situated by the end of the Roman road Via Appia, the Empire’s version of a motorway. In Italy, she has become fascinated with the many layers of temporality appearing in the architecture, where layers have been built upon layers and new buildings erected on ruins throughout the centuries.
By creating her own imagery from the mosaic of stories that reside in the appearance of and the wear and tear of the remains from various ornaments and architectural elements, Mona K. Lalim (born 1954) has invented her own pictorial universe. She does not copy but instead creates fantasy images inspired by the diversity to be found in historic Italian architecture.
This kind of work has been occupying Lalim since 2004 when the experience of space and a preoccupation with the erosion of history appeared in her paintings for the first time. In the following years, the paintings have been detailed and often vibrantly colourful. Mona K. Lalim brings out the beauty in decay and has an intense preoccupation with the details and use of colour in historic ornaments. Her paintings thus reference a genre in art which has gained increased popularity in recent years: "Ruin porn". Often photographs, these works will have decayed or demolished buildings serving as a backdrop for various scenarios. It is easy to discern the appeal of abandoned industrial buildings and institutions in a state of advanced decay. There are, of course, exceptions proving the rule, yet a majority of "ruin porn" art does, unfortunately, appear superficial and constructed. The ruins rarely serve as more than a backdrop for mediocre ideas.
This is not the case with Mona K. Lalim’s work. Her constructions, although founded in the idea of historical decay, evade the concept of "ruin porn" by not playing with the ruins. The constructed motifs have a force of their own, balancing well-functioning compositional principles, unexpected colour combinations and compelling craftsmanship. Through her consistent work on this specific theme, and her in-depth exploration of it, she is continually unearthing new layers of the fascination which lies in the many details of history. In this exhibition, the paintings appear more subdued than before, with less of the bold colours the audience may have become accustomed to. Although black and different shades of brown and beige are dominant, the paintings are still giving off a vivid impression. Lalim is a painter mastering her means. The colours are never flat or one-dimensional, and there is an adequate amount of the well-known vibrantly coloured paintings to keep the colour experience at a satisfactory level.
This time, Mona K. Lalim has combined her paintings with architectural fragments. Dating back to the 18th century, there are pieces of marble with beautifully carved details, as well as ornaments and gilded acanthus originating from damaged furniture. These pieces are mounted in line with the paintings or placed in separate glass boxes above the paintings, which in their turn are mounted in boxes of plexiglass. Glass and plexiglass are used interchangeably, and this is somewhat confusing, although in the end, acceptable. The pieces of marble are not installed in combination with the paintings; instead, they appear as sculptures, mounted on rusty iron plates. A simple, yet resolute composition which serves as a gateway to the exhibition. Several paintings have been framed in iron by the artist.
The paintings may appear realistic, yet they are, as already mentioned, created in the artist’s mind. In several paintings she has created pure abstractions; however, the patterns are reminiscent of shapes that could have been excavated from layers of paint on an ancient wall. Other paintings are pure experiments in form, with lines and surfaces set up against one another. Once again, these paintings are not based on preliminary drawings or sketches. They are here to open up the themes of the exhibition and expand the spaces in which art may act.
Mona K. Lalim's paintings have captivated me since the first time I saw them. Having a strong affinity for architecture, I am quickly intrigued when art and architecture are brought together. This work is, therefore, powerfully compelling to me. And although I am slightly particular in this regard, I believe these paintings possess a force that will make others see the same as I do.
When adding that this is an exhibition which foregrounds natural materials, excellent craftsmanship and classical (compositional) principles, it marks an aesthetic journey returning to certain qualities we as a society and culture have ignored for a long time. In this context, the Italian title, "Complementi", becomes meaningful on many levels. The word "complement" has nothing to do with a praising "compliment", but means "to supplement". And this is precisely what I find Mona K. Lalim's art to do, it fills a void and responds to a need for something close and genuine.
Review by Tommy Olsson – Klassekampen, 2018
What really matters
Mona K. Lalim: “Complementi”
Galleri Semmingsen, Oslo
Once again, I am being confronted with myself. Admittedly, something like fourteen years has passed since I last reviewed an exhibition by Mona K. Lalim, yet time is sometimes subordinate to space, and after all his is a case of "always different and always the same". We are in Italy still, and there is still creative archaeology being conducted.
I note that, when faced with all of this, I can remember a scene from Fellini's Rome, in which construction work on a subway reveals an ancient villa covered in murals, the building weathering and disappearing in an instant when exposed to light and air.
This particular film scene comes to mind, not only because its quest for traces of prehistory is also characteristic of Lalim’s excellent work, but the film is hinting towards similar transience. And, of course, both works emanate from the same geographical location.
However, after fourteen years, you do notice the differences, and they are notable too. Venice has been replaced by Rome, and the format has changed from monumental to sizes more manageable, without losing much in the process.
On the contrary, really – it appears as if Mona K. Lalim’s paintings have been subjected to thermodynamic principles were compressed mass emits extraordinary amounts of energy and even more so than if they had been more significant in size. In this condition, when the paintings appear in clusters on the gallery walls, you remain hardly untouched.
The past and thought future is efficiently combined with precisely matched colours, details in gold and hints of architectural madness, where the paintings not only change according to their circumstances but appear to equally function in the reverse order. I must give up my efforts in trying to compare the work to something else. There is nothing quite like it.
This is possibly the most exceptional painting we are given in these trying contemporary times. In fact, the work appears absolutely necessary – there is no small amount of comfort to be found here, not even in the reflections one makes silently to oneself.