"Lystgårdsfornemmelser" 2025
Drammen Museum

Ved å arbeide frem detaljer, utsnitt, og fargenyanser i interiørene i den unike lystgården Marienlyst fra 1700-tallet, skaper Mona K. Lalim en sterk tilstedeværelse av lyset og stemningen i rommene i den historiske bygningen. Fragmenter av tapeter og bygningsdeler settes i dialog med Lalims fotografier og oljemalerier. Dette er motiver og temaer beveger seg fra det stedsspesifikke mot det universelle. Utstillingsperioden er fra 17. september til 30. november 2025.

Kunst synliggjør det usynlige
Inspirasjonen til utstillingen i Drammens Museum oppsto i møtet med de historiske rommene i lystgården Marienlyst som ble bygget på 1700-tallet.

Ved å studere Østfløyens ulike stilhistoriske epoker som vises i fargetrapper og tapetlag, har verkene til utstillingen «Lystgårdsfornemmelser» blitt skapt. Klassiske oljemalerier, utsnitt av antikke arkitektoniske detaljer, konkrete fotografier og tredimensjonale objekter er satt i dialog med lystgårdens unike karakter.

Ved å bevege seg fra Visningsrommet i museets hovedbygning og inn i Østfløyens stuer vil publikum få en visuell fornemmelse av den kunstneriske prosessen hvor intensjonen er å fremstille kvintessensen av møtet mellom fortid og samtid.

Mona K. Lalim i Drammens Museum
Vi ønsker Mona K. Lalim tilbake til Drammens Museum! I 2001 viste hun «Recollection», og nå har hun arbeidet frem stedsspesifikke verk i utstillingen «Lystgårdsfornemmelser».

Utstillingen er delt mellom Visningsrommet i museets hovedbygning fra 1930 og første etasje i Østfløyen i lystgården Marienlyst fra andre halvdel av 1700-tallet. Det går en rett linje mellom inngangsdørene i bygningene som representerer to ulike arkitektoniske epoker. Sammenhengene i verkenes innhold, uttrykk og koloritt danner likevel en helhet i aksen som publikum inviteres til å følge for å utforske samspillet mellom verkene i utstillingen.

I «Lystgårdsfornemmelser» er inspirasjonen basert på Østfløyens arkitektur- og stilhistorie som viser seg i veggenes mange lag av tapeter og maling.

Billedspråket kan knyttes til klassiske kunstnere som har forholdt seg til romlige interiører som Vilhelm Hammershøi og Harriet Backer. Likeså til modernister som Donald Judd og Michelangelo Pistoletto. Men tilnærmingen til opplevelsen av rom i denne utstillingen er særegen for Mona K. Lalims kunstneriske uttrykk.

Gjennom verkene i Visningsrommet kan publikum fornemme den visuelle koblingen til rommene i Østfløyen. I det øyeblikket publikum trer inn i lystgården vises romlige objekter, malerier som speiler utsnitt fra de historiske tapetene og fargene på vegger og listverk. I utstillingsperioden fra midten av september til slutten av november 2025 endrer interiørene i lystgården karakter på grunn av lysforholdene. Dette gir utstillingen en egen dynamikk.

Ved å arbeide frem detaljer, utsnitt, fargenyanser og overganger i interiørene, skaper Mona K. Lalim en sterk opplevelse av stemningen i rommene i den historiske bygningen. Unike malte figurtapeter, tapetfragmenter og originale bygningsdeler er satt i dialog med temaene i Lalims verker. Her beveger hun seg fra det stedsspesifikke mot det universelle.

Østfløyens interiører er satt i sammenheng med kunstnerens klassiske oljemalerier og fotoutsnitt fra de ulike historiske lagene i bygningens værelser. Ulike stilhistoriske epoker blir kommentert gjennom bruken av fototeknikker og moderne materialbruk som plexiglass og overflateteknikker som utfordrer tradisjonelle former og forestillinger om geometri og romlige grenser i kunst.

Historien om Marienlyst som inspirasjonskilde
Rammen rundt utstillingen er forankret i lystgårdens ulike eierperioder, fra 1770-årene og fremover. Her finner vi referanser til arkitektur- og kunsthistorien. I denne konteksten fremstår Marienlyst som en klassisk «villa suburbana» med røtter tilbake til romertiden. Disse anleggene var til både nytte og behag. Den historiske linjen til 1700-tallets lystgårdskultur er åpenbar.

Mona K. Lalims kunst har allestedsnærværende referanser til den romerske antikken representert ved Vitruvius via renessansearkitektene Vincenzo Scamozzi, Andrea Palladio og danske arkitekter som fikk sin utdannelse ved Kunstakademiet i København på 1700-tallet og som brakte med seg den klassiske tradisjonen til Norge og ikke minst til Drammen. Innredningen av interiører spilte en viktig rolle for de velstående byborgerne som bodde på Marienlyst helt frem til anleggget ble museum i 1911.

Valget av tapeter og gjenstander var nøye avstemt og åpnet opp for en standard og ikke minst status som viste fornemmelsen av lystgårdslivet. Dette manifesterer seg blant annet i to av Østfløyens værelser, kalt «Empire»- og «Moe-værelset» Her er det satt høye maleripaneler opp mot de historiske tapetene som fortolkninger av rommenes særpreg. I verkene refererer Lalim til farge-koder og arkitektoniske detaljer fra de ulike stilhistoriske epokene.

Tapetværelset i fokus
I den nord-østre stuen i Østfløyen, det såkalte «Tapetværelset», ble det gjort et sensasjonelt funn i begynnelsen av 1950-årene. Under ni lag med tapeter fra senere eierperioder fant man malte figurtapeter fra 1770-årene. Her trekkes linjene til den europeiske kunsthistorien blant annet gjennom forleggene den utførende kunstneren brukte for tapetene. Lystgården manifesterer den tids opplyste høyborgerskap, som kjente til datidens europeiske mote og dannelsesidealer.

I tapetene er det gjengitt små grupper med elegante mennesker som forlyster seg med musikk, brettspill og et overdådig måltid i det grønne. De er kledd i tidsriktige drakter som henter inspirasjon fra kontinental mote og fargeprakt. Her vendes blikket mot Sør-Europa, mot det eksotiske som gir rom til fantasien. I de tredimensjonale verkene hentes visuelle detaljer fra tapetene ved at søyler av antikk marmor, jern og speil er montert på sokler som en stilhistorisk parafrase.

Fragmenter av alle tapetlagene som ble fjernet er bevart og reflekterer stilutviklingen utover på 1800-tallet og inn på 1900-tallet. Et utvalg av disse utgjør en egen del av utstillingen som en introduksjon i det første rommet den besøkende trer inn i Østfløyen.

Ved å løfte frem visuelle spor nedfelt fra de ulike epokene, åpner kunstneren opp for forståelsen og synligheten av anleggets historie. Når publikum beveger seg inn i lystgården, oppstår dermed en fornemmelse av den kunstneriske intensjonen som er å oppnå en visuell kvintessens av rommene.

Diskurs og dialog
I Lalims kunstneriske diskurs finnes det umiddelbare, følelsesmessige nærværet til stede i maleriets bearbeidete overflate. Dialogen mellom foto og maleri er vesentlig. Ved å inkludere konkrete fotografiske utsnitt fra bygningsdetaljer synliggjøres og forsterkes byggets karakter i utstillingen. I malerienes ulike billedflater vises tydelige tegn på forgjengelighet og rekonstruksjon, som gjør at verkene fremstår som metaforer på livets sårbarhet, det uperfekte satt opp mot skjønnheten i detaljene.

Billedspråket pendler mellom abstraksjon og figurasjon, det samtidige og det historiske, det to- og tredimensjonale. Fascinasjonen for oljemaleriets iboende muligheter er utgangspunktet for arbeidet med å bygge billedrommet. Utgangspunktet befinner seg i den klassiske maletradisjonen, men samtidskunstens ikonografi er alltid tilstede i prosessen.

Bildene oppstår i en søkende prosess uten visuelle forlegg hvor Lalim konkret etterligner eller betrakter motivet i øyeblikket. De oppstår i en form for meditasjon hvor det underbevisste bidrar til å visualisere det indre så vel som det ytre rom.

Ved at den kunstneriske prosessen bygger på den klassiske tradisjonen så vel som fortolkningen av samtiden, blir det endelige billeduttrykket en blanding av fortid og nåtid.

Rekonstruksjon og håndverk
Interessen for rekonstruksjon og håndverkets betydning er sentral for forståelse av Mona K. Lalims kunstnerskap. Vektleggingen av tradisjonshåndverket er også viktig i det pågående Marienlystprosjektet. Det skjer noe helt unikt i møtet mellom verkene, den historiske lystgårdskulturen og de små og verneverdige håndverksfagene som har en lang historie bakover i tid. Mona K. Lalims verker tar utgangspunkt i dokumentasjon av bygningsarkeologiske undersøkelser, blant annet såkalte fargetrapper og bygningsdeler. Dermed skapes en mangfoldig dialog, et møte mellom fortiden og samtiden i utstillingen.

Estetikken i de gamle interiørene med lag på lag av tapeter og farger er iøynefallende og grunnleggende i prosessen med utarbeidelsen av verkene. Som i utstillingen «Interni», vist i Galleri Semmingsen i 2023, vektlegges fotografier av arkitektoniske utsnitt i dialog med klassisk oljemaleri. Tematisk bygger utstillingen på det sanselige ved å skape og kombinere ideer og erfaringer som gir en dypere forståelse av verden som omgir oss. Dette reflekteres også i utstillingens tittel «Lystgårdsfornemmelser»

Forbindelsen til Italia
Mona K. Lalim har siden begynnelsen av 2000-tallet arbeidet med opplevelsen av rom relatert til historiske bygninger både i Italia og i Norge. Det har resultert i en rekke utstillingsprosjekter i inn- og utland. Etter utstillingen «Recollection», vist i Drammens Museum i 2001, hvor sanselige perler var utgangspunktet for store romlige konstruksjoner, var det blant annet Venezias fargeprakt og arkitektur som fascinerte. Det resulterte i utstillingen «Particolare» i 2004, der «fornemmelse» også er et viktig nøkkelord.

Italia har vært til stede i Lalims kunst helt siden studietiden da oppholdet på Det norske instituttet i Roma og studiet av barokkarkitektur var utslagsgivende for det videre kunstneriske arbeidet hennes. Kunstneren har bolig og atelier både i Oslo og sør for Roma, hvor hun har restaurert deler av palasser fra 1600 tallet med synlige spor fra middelalder og romertid i bygningsstrukturene. Tematisk har kunsten hennes de siste 25 årene vært nært knyttet til opplevelsen av arkitektur.

Tekst av kunsthistoriker og kurator Nina E. Høye.